Tradisjonelt snakker man om tre typer relikvier
1.    Relikvier av første klasse er en helgens legeme eller deler av det, for eksempel et ben eller en finger. Også redskapene for Kristi lidelse er relikvier av første klasse (deler av korset, naglene, tornekronen, lansen osv).
2.    Relikvier av andre klasse er klær en helgen har båret i sin levetid, vedkommendes likklede eller gjenstander helgenen har brukt. Også eventuelle martyrredskaper er relikvier av andre klasse.
3.    Relikvier av tredje klasse består av alt som har berørt en relikvie av første klasse.
Sistnevnte såkalte berøringsrelikvier kalles også brandea. Stykker av papir eller kanskje helst tøy ble senket ned i gravene til dem som hadde fått ry for hellighet, og ved å berøre helgenens legeme ble disse stykkene en personlig relikvie. Brandea kunne også være et stykke av selve graven, eller selv støv fra den, voks fra et lys, olje fra en lampe eller alt som hadde blitt helliget gjennom sin nærhet til en helgens legeme.
For antikkens mennesker var det utenkelig å ære en død, jødene regnet de avdødes legemer for urene, og romerne brente sine døde. Men kristendommen førte med seg et nytt positivt syn på kroppen. Menneskenes ånd skulle ikke befris fra kroppens fengsel, som samtidige religioner mente. I stedet skulle kroppen oppfylles av Guds Ånd og bli Hans bolig, Hans tempel. Allerede den hellige apostelen Paulus vektlegger at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6,19). Særlig viktig for martyriets teologi er Rom 12,1: «Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag, - det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham.» Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.